Mandag 26 mars klokken 17:30 var jeg på trening. Tilfeldigvis skjekket jeg mobilen min, og da hadde søstern min skrevet til meg at Bestemor kunne dø når som helst og at jeg burde dra hjem. To sekunder etterpå skrev hun at Bestemor var død.
Jeg rakk bare å bli kjent med den friske bestemoren min i omtrent en måned før hun fikk hjerneinfark. Hun klarte seg godt gjennom det, men etter dette gikk det bare nedover og nedover. Hun gikk ikke lenger selv, satt ikke lenger i stolen ved bordet. Og til slutt lå hun for det meste i sin egen seng, men hun var alltid der i huset sitt da vi spiste der på søndager, men hun snakket og spurte etter den blonde jenta si, guerita.
Jeg fikk aldri det gode varme bestemorforholdet til henne, fordi hun ble så syk veldig fort etter at jeg kom. Jeg fikk aldri hatt de lange samtalene om hvordan Mexico var da hun var liten. Jeg regnet hele tiden med at det ville komme en dag der hun ikke var med oss lenger, og at jeg ville være der med dem. Og nå har det skjedd.
Det var en utrolig rar, trist og sterk opplevelse å miste noen i Mexico. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente, kultur, tradisjoner, relgion. Jeg spurte jo selvfølgelig: hva skjer nå? Men det virket ikke som om søstrene mine hadde fått vite noe om planen, også regnet de vel med at jeg hadde et slags bilde i hodet da, om hva jeg kunne forvente.
Jeg trodde vi skulle dra noen timer på kvelden for å se henne og være med familien. Vi fant svarte klær, dro avsted til der kista var plasert. Det var ikke en kirke eller noe som det, bare et sted for å være. Jeg hadde hørt at man gravlegger personen 24 timer etterpå, men det jeg ikke visste var at da jeg kom dit, var det der jeg skulle være de neste 20 timene. I andre etasje var det cafe, med gratis brød, kaffe og brus. (brød er typ kaker) Det kom haugevis med folk, folk som aldri hadde møtt henne, venner av søstern min, eksmennene til tanter og vmor og det som var. Vi satt for det meste oppe, for der var det ikke så ille som nede.
Da venner og bekjente hadde dratt, og det bare var familie igjen satt jeg med Andrea nede, klokken var rundt 1-1:30 på natten og vi var begge veldig slitne, og halvsov med hodene mot hverandre. Da kom lillesøster Carolina og sa at hvis vi sovnet kom Mami til å si at vi måtte dra hjem. Jeg hadde jo forventet at vi skulle hjem uansett, kanskje ikke før klokken 3 eller 4, men at vi skulle hjem å få sovet, dusjet og så heller komme tilbake.
Vi flyttet oss til en annen sofa, for der var det ikke like mye aircondition, og vel, der sovnet vi. Da jeg våknet klokka 4 sov alle som var i det rommet. Jeg gikk på do og da jeg kom tilbake hadde Andrea gått, så jeg hadde hele sofaen for meg selv.
Jeg våknet igjen mellom 8 og 9, og da var det noe elt annet, alle vår våkne bortsett fra lillesøster og en kusine. Jeg fikk beskjed om å vekke de, siden det kom masse folk igjen, og vi ikke kunne sove der. Så det gjorde jeg, så gikk jeg inn på et hvilerom der søstern min hadde lagt klær hun hadde vært og hentet mens jeg sov.
Så da var vi der hele dagen igjen. Da jeg satt og snakket med en Tante ble det plutselig helt stille og vi begynte med gudstjeneste-ting der vi var. Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt, og ble litt paff. Jeg fikk flyttet meg så jeg var med Mami og Andrea.
Vi dro å spiste på en resturang rett over gata og etter det så dro vi til krematoriet. Det var jeg ihvertfall ikke klar for, å dra og være der på krematoriet mens jeg visste hva de gjorde der inne. Folk gråt, jeg gråt og jeg fortsatte og gråte da alle andre stoppet. Det var rett og slett skikkelig vanskelig å være der.
Etter to eller tre timer var det ferdif, vi fikk urna og kunne dra hjem. De fleste ble med hjem til der hvor bestefar bor, vi spiste litt og tanter snakket om alt mulig trist, før vi også kunne dra hjem. VI tok med oss noen blomster og laget et alter her hjemme.
Igår dro vi i kirka på Gudstjeneste. Tradisjonen er å gjøre dette i 9 dager, men siden det nå blir påske skal vi bare gjøre det frem til lørdag.
Så nå vet jeg ikke hva som kommer til å skje, vet bare at det blir veldig anderledes når Bestemor er borte.
Igår hadde min Lille norske nevø bursdag og ble et år, og da begynner man å tenke på hvordan livet er.
Håper du hadde en fantastisk ett-årsdag Andreas!
- Mexico